ORDENE MØTER OSS av Sigve Lauvaas * Side 20-29 (Bok 8-2012)

Kjellfrid Herredsvela

TRÅD

Der finnes ingen rød tråd

I mitt liv, i mine dikt.

Jeg har kjempet og blødd med tårer

På veien til katedralen.

Jeg har vandret i ørken,

Og kjempet med Gud.

Nå er jeg her, med tomme hender,

Med budskap fra det høye.

Jeg møter meg selv på begge sider,

Og skriver navnet med gull.

Jeg er en tråd i den store veven,

Et lys for Herren Krist.

JEG KOMMER

Jeg kommer snart.

Vinduet er lukket, døren låst.

Det har skjedd noe i mitt liv.

Barndommen er visket ut.

Jeg sitter på en grein

Og løftes av engler.

Jeg kommer med vinden.

Som en løs tråd flyr jeg bort

Og blir en stemme i natten,

I drømmer og syn,

Og bærer mitt eget bilde

Som en gravstøtte.

Jeg kommer med båten.
Jeg ønsket å spire og vokse,

Men har ikke lenge igjen,

Og må fullføre løpet

Til den store forvandlingen

I virkelighetens paradis.

 Side 21 

BROR

Jeg skulle være bror,

Men presenterer meg som en fremmed

Som vandrer i fjellet,

Og er hengiven til stemmen

Som forteller om barbente, fromme pilegrimer

På vei til Jerusalem.

Jeg lærer på stien, men er taus som natten,

Og urokkelig i mitt forsett

Å møte en levende Gud.

Jeg går mellom stjerner og tenker

Ord fra begynnelsen til Noah,

Og videre til vekkelsen i Afrika og Brasil,

Hvor lamme ble helbredet

Som på Jesu tid.

Jeg ville være en bror, men famlet

I en endeløs verden

Før jeg fant stien til de blå fjell

Som forteller sannheten

Om ordet og Israel.

NOE ANNET

Jeg er kanskje noe annet?

Og huset er kanskje et fjell med hulrom

Og dører? Jeg vet ikke sikkert

Om jeg er tilfeldig eller utvalgt,

Om jeg splittes mellom to språk,

Hvor det ene kaster skygger over livet?

Noe annet enn skyer i vind, kan jeg være,

Et album fra tidlig morgen

Til strømmer i havet, en foss

Som reiser med kraft mot et større dyp,

En bredere horisont.

Jeg kan være noe annet i virkeligheten:

En kortstokk, et spill om kjærlighet

Som ender i forlystelse, eller ord om lys

Som skinner i mørke, et kompass for planeter,

Eller en ånd fra himmelens gud?

Side 22 

LATTER

Bryt ut i latter.

Jeg går til min Blondine

Med roser og brød.

Jeg møter en annen i trappen,

Og steget er tatt.

Fra mumling til noe annet

Som følger i kjølvannet:

En mørkhudet pike

Fra Carolina. Fra Texas

Med bil eller fly.

Jeg svinger i stolen og drømmer

Tilbake, til turen

Med latter og åpne armer,

Og brevet fra henne

Som våren gav.

MORGEN

Ustanselig trafikk

Mellom mørkeblå hus,

Og asfalten brenner

I en ustanselig sol.

Jeg kommer framom

Og nikker til noen

Som pisker av gårde

Som møllesteiner.

Brødet er gammelt,

Men godt for magen.

Og grinden er åpen

For den som kommer.

En hyggelig hilsen,

Et lite ord, en flamme

Har våknet, og elsker

Mitt hjerte som før.

Og morgningen nikker

I fugler og troll 

Den ene har fløyet,

Og jeg er en ensom øy. 

Side 23 

TREET

Til slutt vil jeg stå under treet

Og telle greiner

Og smake av frukten.

Jeg vil ønske meg tre ting,

Som visdom, håp og kjærlighet,

Og signere brevet

Til den ene, som hver ettermiddag

Reiser i skyene

Og forkynner fred.

Jeg står under reisen til Canada,

Og holder meg i søylen

Som fedrene, og nynner

På salmer fra de hellige

Som trøster med ord

Fra kornhøsten i Dakota.

Jeg er omslynget av lys fra ditt ansikt,

Som blir tydeligere for hver dag,

Mer levende enn vann.

Du pulserer som blodårer,

Og skaper liv i min nakne kropp

Som senker seg i støvet

Til en handlepose for fattige,

Som avisene glemmer.

TIDEN

Tiden går i ring,

Og alt som er blir båret frem

Som energi fra bålet,

Og går opp i nye former.

Temperaturen blir høyere.

Lys avler lys,

Og mikrogram av indianerstoff

Får hjernen til å huske.

Drømmer blir åpenbart,

Og skjulte skatter blir nøye fordelt.

Alle skal en gang få se, og kjenne sannheten,

Og gå ut av tiden, som en sommerfugl

Eller kylling går ut av sitt skall,

Til en ny begynnelse.

Side 24

ORDEN

Det er orden i skaperverket.

Skyene har sin plass,

Og menneskene har føtter og hjul,

Som hunder og gjess.

Alt er i sin orden med alfabetet,

Og ordene kommer til sin tid

Som en overraskelse,

Og maler livet med gull.

I forhold til deg, har vi evigheten

Som et teppe å gå til,

Som tusen stjerner i følge

I åpent landskap.

Det er orden for liv og død,

Og røttene er kjærkomne,

Som armer og bein,

Og øyner for himmelen.

ALLTID

Alltid er vi sammen,

Alltid ligger vi med ryggen til veggen

Og puster nytt liv, nye muligheter

Inn i jordskorpen.

Tusenvis av mennesker følger oppskriften

Om å leve i kjærlighet,

Og drikker av samme skål

Av levende vann.

Alltid er det du og jeg

Som lever side ved side som kjærester

Til bølgene tar oss med,

Og vi flyr som fuglene.

Alltid ser jeg øynene dine, og munnen,

Og hører din stemme i hjertet

Som et levende ekko,

Til jeg møter deg igjen bak sløret.

 Side 25

ENGEL

Du kom som en engel,

Og satt i stolen med strikketøyet,

Med hjertet fullt av ord

Og varme følelser.

Du kom når jeg tenkte på deg,

Og før jeg nevnte ditt navn

Var du i rommet med lys og glede,

Som en velduftende blomst.

Du kom med dobbelt bryst

Og dobbel kjærlighet,

Og gav alt til en fattig tigger

Som du ble glad i.

Du kom som en engel,

Med et hjerte fra himmelens Gud.

Med utstråling av visdom

Favnet du meg, og trøstet min sjel.

MIN RING

Du er en ring av gull,

Som drypper av kjærlighetens beger.

Du er mer enn ubeskrivelig vakker,

Med øyner som purpur.

Du er ringen som aldri slutter å elske,

Som alltid er lyset og livet,

Og himmelens glitrende måne,

Som er øverst av alle fjell.

Du er mitt evige gullblad, lauvet

Som smykker mitt hjerte.

Du er speilet som velsigner den svake,

Og gir så det monner av smil.

Du er kransen rundt solen, en stjerne

Av kjærlighet, en ring fra Gud

Som øker verdien i rommet, og stien,

Overalt hvor du lager spor.

Side 26 

OPPBRUKT

Kjøleskapet er oppbrukt,

Lyset er slikket,

Huset er ferdig for gravemaskinen,

Og bilen er en rusten holk.

Omkring meg er mennesker

Som jobber med å slukke brannen.

Det var et strev å få grisene ut,

Og vinteren er lang.

Oppbrukt går jeg til naboen

Med blomster for alt.

Så kommer flyttebilen,

En enkel Ford.

Jeg er oppbrukt, og fortviler

På gamlehjemmet.

Mine eiendeler er støv og aske.

Jeg sitter i en gyngestol.

Jeg snakker til henne til jeg sovner,

Utbrent av sorg og smerte,

Og fylles av lengsel til livet

Over den gylne bro.

HALMSTRÅ

Et halmstrå å holde i

Er ikke nok

For en som vil fram i livet

Med synspunkter og meninger

Om tiden rundt hjørne

Som forplikter og bedøver

Mennesker som tenker.

Et halmstrå i åkeren

Gir jorden næring, selv i Tyrol

Eller på Prærien, med åpen omsorg

For fuglene som bygger reir

Og gullgraverne som trenger en seng.

Vi drømmer om rikdom,

Og finner et halmstrå i livet,

Nok til å friste lykken.

Side 27

DØDEN

Døden er i huset.

Den har vært så lenge borte.

Jeg plukker blomster til graven.

Jorden er frodig og glad.

Hvor skal jeg gå etter dette?

Hvor reiser mitt trette hjerte?

Jeg er en seiler på havet.

Døden har mer enn nok.

Kom til mitt aftensmåltid.

Spis mens du ennå lever.

Jeg skal bli lys og stjerner.

Du er seil på min skute.

TIDEN

Tiden vasker, og jeg blir urolig.

Med skyllende skum kommer tiden

Inn i mitt kjøkken,

Og suser forbi som lynet

Og løftes med hellige lodd.

Tiden brenner bak oss, og klippes av

Mens vi holder avisen,

Og blendes av ord som fosser forbi.

Dette er tidens ekko,

Tidens hellige krav.

KOMMER

Jeg kommer som en skjønn bevegelse,

Kommer med mat, og frø til mer mat,

Som jorden øser over oss.

Jeg kommer i demringen, og lytter,

Mens blygrå skyer stues inn i tordenværet

Som herjer over hodene våre

Og skaper fortvilelse og regn.

Jeg kommer som en strandnellik

Og tar meg til rette med kunstig åndedrett.

Jeg er en fisk på tur.

 Side 28

VANDRER

Vi vandrer lang stranden

Og skaper store forhåpninger

Før sommeren brenner bort,

Og dagslyset forvinner.

Følelsene var ekte nok, ekte

Som gull på veien tilbake

Til rommet med ord fra dypet,

Der kjærligheten ble til.

Vi vandrer med dryppende hjerter,

Og er kledd i hvitt,

Som prestekrage og hvitveis

Før møte med engelen Gabrilel.

Vi vandrer romantiske stier

Til tabernaklet i Jerusalem,

Og fylles av lengsel og håp

Om å møtes igjen.

Hele livet er en vandring

Med tiden i hælene, og et lys

Som veiviser til Kongenes konge

Som venter med dekket bord.

PAPIR

Det tynne hvite, er papir fra fabrikken

Som pilegrimene tok med

Og hakket hull i til bokstaver

I en sirkel av hjerter

Som roper i kløften på den ene

Som skriver brev.

Og arket blir rullet sammen som et teppe

Og gitt videre til neste generasjon

Som leser skriften, og får smak på mer

Som kan bli til noe stort

Mellom isflak og fjell

Langs norskekysten.

 Side 29 

ORDENE KOMMER

Ordene flyter

Som groblader i regnet

Og nynner med kraft

Fra en høyere klode.

Jeg flyr med vinger

Til fjerne kyster,

Til et forvandlet landskap

Med mennesker som lyser.

Orden kommer imot oss

Som blomster på jorden,

Som tulipaner av løk

Som kommer igjen.

Jeg kjenner kraften

Og elsker knoppene, duften,

Og alt som åpner sitt øye

Og møter mitt hjerte.

Jeg flyr i vinden til deg,

Og møter ordene som sang

Fra fjerne kyster,

Der menneskene ber.

Ta imot min ånd, sier du,

Og ordene som kommer

Inn i din stue, og smiler

Nektar og varme i huset.

UENDELIG

Uendelig skal ordene gripe om seg

Og seile over sjø og land, i luft,

Som usynlige fly,

Til målet er nådd.

Og du er en venn i keiserens by

Med uendelig makt

Fra ordene som omgir oss som luft,

Og oppreiser døde med jernstav,

Så ingen blir igjen.

ORDENE MØTER OSS av Sigve Lauvaas * Side 16-19 (Bok 8-2012)

STILLHET

Stillheten er dyp i store byer.

I befolkede land er stillheten endeløs.

I våre hjerter er en stillhet vi knapt aner,

Når båten glir fra land.

De døde erfarer stillheten

Som vind fra havet,

Som latter fra bålet,

Som frukt fra fikentreet.

Regner vasker fjellet,

Men stillheten blir i fjellet

Som en villrose, en stjerne

Som forteller om livet.

Stillheten er dyp på viddene

Og i Getsemane.

Stillheten krever ingenting.

Alt er betalt med renter

Til høsten kommer.

Vinden blåser til orkan

Fra pol til pol, og fiskerne har fri

Som en prest i Sahara.

Men stillheten river i vegger og tak

Til himmelen rir stormen

Til smulere farvann, og dagen gryr.

KOM SOL

Solen forundrer den store hop,

Og kongen glemmer å se.

Og ambassadøren spiser i stuen

Mens ungene bader.

Da hilser jeg med jubel ditt øye,

Som varmer og vekker vår kropp,

Og kler hagen med lauv og solmoden frukt.

Side 17

VÅR

Med jubel hilser jeg våren

Med føtter badet i sol.

Og barnet reiser seg for første gang,

Og ungdommen kommer

Med tog og fly.

Lett går en brudgom,

Og lett går en brud i vinden.

Og barnet synger som en fiol

Og reiser seg som en lilje,

Mens våren bryter stille frem,

Som fra en annen virkelighet.

Usynlig går våren gjennom vegger

Og innvier rom etter rom,

Til hotellet er fylt til randen

Og dronningen kommer,

Som en engel fra Afrika.

BRENNER

Jeg brenner for rent vann

Fra åndens dype kilder.

La stemmen bli hørt og sett

Over hele jorden. En levende stemme

Med ansikt og lys

Som svever over landet i bølger,

Og legger seg i skogen.

Jeg brenner for åpne grenser,

Og veier til oasen

Som føder et nytt folk i ørkenlandet.

Jeg brenner for ordet som jager i stormen

Og fyller våre kar med jubel

Når våren banker på

Og liljene våkner til liv.

Side 18

VAKKER DAG

Den som dør av vakre kvinner,

Dør en vakker dag

Og har i seg et håp om å se

Former og farger

Som tydelig kommer igjen

På begge sider,

Som et stempel av kjærlighet.

En vakker dag kommer motparten til syne,

Og trafikken begynner

Når månen svinger sin bue

Og stjernene blinker.

Når isbjørnen sveiper landskapet i nord,

Kommer den ene med såpe

Fra et kloster i Tyrol,

Og badekaret er fylt til randen.

Etterpå venter katten,

Og ungene lærer å fly som bier,

Fra blomst til blomst,

Før høsten kommer med frukt,

Som utvider språket

Til hellig vin.

FOR SENT

Jeg kom for sent til verden,

Men tidsnok til å rekke flyet

Og kjenne varmen

Fra ungdommen i Paris.

Jeg kom for sent til oljealderen,

Men fikk en smak av gull

I Montana, der maleriet

Ble levende og vidunderlig

Som i Edens hage.

Side 19

KVELD

En kveld blir skyene hvite

Og himmelen blir dekt av sol

Som gyller Jærens rev

Og Trolleggen i Lofoten.

Jeg ser tråder i fargespillet

Og kaster meg ned for å fotografere

Med en blå himmel bak alt.

Kvelden legger sitt teppe over landskapet,

Og skumringen blir uendelig,

Med en lysning mot vest,

Der solhavet brenner,

Mens isfjellet stuper i nord,

I eskimoenes jomfruland.

TID

Det er tid for å være til, vokse, le,

Og kjenne smerte

Ved en ny fødsel i landskapet.

Tiden ruller seg sammen, og strekker seg ut

Som en slange, som snøteppe,

Som lauv og gras.

Og menneskebarnet følger ruten:

Først barnevogn, så bil og tog, så fly

Til en annen planet

Med månelanding og stolte foreldre

Som hilser barnebarn på andre siden av havet,

I Midtvesten, der kornhøsten er stor

Og maisåkrene gløder som gull

Så langt øye rekker,

Der solen vader som hvite hester

Over Mississippi

Til solen går i blått.

ORDENE MØTER OSS av Sigve Lauvaas * Side 7-15 (Bok 8-2012)

BUPLASS

Det som er borte, er ikke glemt.

Det lever i oss i generasjoner,

Som greiner av stammen,

Som lauv i vind.

Buplassen står åpen og bar,

Som en klode av bølger.

Den smiler og vinker

Og kysser vår fot.

Åkeren er grodd til,

Og murene er steiner på villstrå.

Alt er et eventyr.

Her levde de før, og her er vi.

Det er som natt og dag.

Der villreinen beiter, går veien forbi.

Alt raser i fart. Dette er livet.

Dette er menneskenes hjem.

BESØK

Jeg ser solen stå opp over Lyngknatten,

Og solen går ned i Sirevåg.

Alt er en verdensarv.

Vi trenger ikke gruble på det.

Jeg besøker lykkelandet i nord,

Og kommer fra sentrum i verden.

Hvorfor skal vi arbeide, når pengene flyter i olje,

Og rikdommen drypper i terror?

Jeg reiser fra Svartisen til Hardanger,

Og møter min egen sjel ved Dorgefoss.

Jeg drømmer om å skrive minner,

Men det er et annet liv.

Jeg ser månen og stjerner i en gåte.

Alt er som besøk fra rommet.

Jeg lukker himmelen inn, og puster som engler

I kransen av mektige ord.

 Side 8

MINE KJÆRE

Jeg snakker med mine kjære,

Som jeg snakker med Gud eller englene,

Og vet at de er nær meg

Som mitt eget hjerte.

Jeg snakker åpent om sorg og glede,

Og kjenner lengsel til stadig mer kontakt.

Mine kjære som gir meg lys, som englene gir,

Bærer meg på sine vinger,

Og følger meg på veien helt frem.

Jeg snakker med mine venner i rommet,

Og velsigner en etter en, som Jakob,

Med kjærlighet og et langt liv.

Jeg snakker om forandring i sol og måne,

Og følger skyene fra dag til dag.

Jeg snakker med ord fra en annen virkelighet,

Fra palmenes by og den hellige stad.

Jeg snakker liv i steiner, og får fjellet til å lytte.

Jeg snakker mine kjære tilbake

Til en ny morgen.

SOV

Jeg sover godt, og drømmer

Om flystriper og endestasjoner,

Og hører frykt blant fremmede i ørkenlandet.

Jeg sover på fly, på tog og trikk,

Og er fremme når reisen er slutt.

Jeg sover som en soldat etter mange våkenetter,

Og ser etter en god seng i rommet.

Jeg sover med vinduene åpne,

Og fuglene kvitrer i trærne

For lyset som kommer og går.

Jeg sover, og snakker i drømmer

Med folk fra hele verden, om å plukke korn

I åkeren til Boas, og synge for konger.

Jeg sover meg til visdom,

Og gir av alt jeg har til de fattige.

 Side 9

DAGER

De siste dagene har jeg bodd ved sjøen,

Og trukket garn med Noa.

Jeg har pleiet min sjel med salve

Fra Dødehavet, og gått omkring

Med ord på leppene.

De siste dager har jeg bodd i hagen,

Med blomster som venner,

Og hørt fuglenes glade musikk

Til avveksling av kirkekoret

Som øver til konsert.

Dager som hviskes ut, hører vi aldri mer til.

Mennesker som reiser bort,

Er mindre enn støv.

Jeg snakker med dagene i enerom,

Og gir fra meg alt

Så jeg kan fly.

TID

Tiden snører seg sammen til et teppe

Som rulles opp

Og blir til et seil i vinden.

Fremmede planeter ruller i tiden

Som baller på fotballbanen,

Og sendes bort.

Bare den ene blir igjen som fyrvokter

Inn i skumringen, og oppdaterer

Våre gamle klokker.

Tiden er nærhet og liv som fordeles

Som snører seg sammen i en koffert

Tikl den store reisen.

Tiden er et mønster av portaler av lys

Med navn på gulltavler

Som løfter verden til Gud.

Side 10 

GJENNOM VERDEN

Med ordene gjennom verden

Vil en oppleve mange språk.

Med toget kan en se

Bølger av forsyningsskip,

Og hus, høyere enn fjell.

Palmer suser, og åkrene blir hvisket ut

Som mennesker på slagmarken.

Vi snakker om å være til,

Og oppleve jordens underverk

På en reise fra fødsel til grav.

Hvor er vi nå med ordene

Som flyter på vannet

Og gir håp?

Gjennom verden går hurtigtog og autostrada,

Flyruter og strømmer i havet.

Og vi står opp ved morgengry

Som fuglene, og snakker om frokost

Før vi seiler ut.

NYHET

Vi sitter ved tv-apparatet

Og kommenterer sensuren, og undres

Om vi noen gang kan stole på

De som fremstiller nyhetene,

For noe blir strøket, og bildene bobler i blod.

Vi tar etter skjermen, og dekker vårt eget behov

Gjennom natten, og arbeider hardt

For å bli det vi er - hver dag:

En ny varde på veien.

Vi glir mellom stolene, og gjemmer ansiktet,

For vi er uten våpen,

Og kan ikke true vårt eget liv,

Og snakker om å elske våre fiender

Som bomber hellig jord.

 Side 11

MONA LISA

Vi snakker om Mona Lisa

Og mener en vi er glad i, eller kunst

Fra en fjern tid,

Som gir minner om å elske hverandre.

Vi snakker om Chicago eller New Orléans

Og hører musikk i bakgrunnen

Til et møte med Mona Lisa

Som kommer imot oss.

Det stråler fra øynene, og ansiktet lyser i sort gull,

Som Brussel eller Paris

Lenge før Leonardo Da Vinci fødte sitt barn.

Nå stråler hele verden av Mona Lisa.

Å ELSKE

Vi snakker om å elske,

Men det koster for mye.

Og livet går videre uten venner.

Vi kjenner oss skyldige,

Men vil ikke betale prisen

Til alle som trenger en hånd i dag.

Å åpne døren for fremmede

Krever mot og styrke.

Og vi lever på toppen av fjellet

Hvor solen aldri går ned.

Å elske våre kjære har skygger

Vi aldri kan oppdage.

Men ingen elsker forgjeves i håpet

Om å møte den ene

Som et fruktbart og ulastelig tre

I Sahara.

Vi elsker som en rapport for glede

Inn i vårt hjem, inn i verden,

Med lys fra himmelen,

Som favner alle mennesker

Med et hellig kyss.

 Side 12

LESE

Jeg skulle likt å lese om ditt liv,

Som har så mange fasetter,

Og høre sjelen din synge melodier

Som flyter i poesi.

Ordene flyter som egg i kaviartubene

Og prater om nordlys

Og skyskrapere i New York,

Eller sirkus for den enkelte

I en by som stadig beveger seg i bølger

Fra hodeplagg til hodeplagg.

Jeg skulle lese tankene til engelen Gabriel,

Eller Israels utvalgte,

Som følger historien på fingerspissene,

Og skjenker verden fred.

Av Gud kan vi lære å skrive navnet

Som lyser i ethvert menneske

Som har tatt imot håpet om et evig liv

Selv små ord som blir velsignet

Får stor betydning

For den som elsker sannheten.

Jeg leser visdommen som en hellig bok,

Og tar til meg ordene som brød og vann.

Og ordene flyter til bilder i språket,

Som former mine tanker

Og gir syner til forvandling

I møte med Gud.

TESTAMENTE

En dag skriver jeg testamente,

Og fordeler poesien i detalj

Til søyler som tjener mitt hjerte.

Jeg skriver ord til engler

Som enda ikke har lært å fly,

Og ord til oppmuntring

For dem som skaper fred i verden.

Jeg skriver portrett av den ene, min elskede

Som gir nye krefter, og favner mitt liv.

Side 13 

MENNESKET

Oppfostret med ord

Finner vi frem i landskapet,

Og går fjellkjeden til fossen stuper.

Vi går med åpne øyner

Og skjelver i vinden

Mellom natt og dag.

Stillheten åpner nye landskap, nye rom

I villmarken, med dråper av liv.

Kjærligheten oversvømmes,

Og vannet koker i fisk.

Blankslitte fjell stuper i havet,

Og menneskene klamrer seg til båten

Som bryter bølgene.

Jorden sluker oss

Som leire og myr, som språket

Til himmelens lamper.

Og mennesket må gi tapt

I uniform for frakteskuta

Til vi er over fjorden,

I sikkerhet for været.

LIVET

Livet går sin gang,

Og historien vokser med tiden

Til en fruktbar hage

Som slites som steiner og jord,

Og fortæres i drømmer

Som føder nye byer og folk

Før de hviskes ut i havet.

Livet gir håp om blomster,

Og frø til en skog

Med krone og stamme

Som strekker seg høyere enn fjell,

Med røtter fra opphavet.

Livet kranser oss fra den første morgen,

Og skaper lekeplasser og rom til hvile

Med toner av klassisk musikk.

Side 14

SPRÅK

Språket går tapt

Og livet ebber ut,

Og åkeren gror til av høye trær,

Og ingen kjenner naboen,

Og bokstavene ligger i røys.

Det er skrevet i fjellet

At øyelokkene skal falle,

Og jorden skal tørke ut,

Og lampene i taket

Skal slokne som villroser og lyng.

Språket mangler vann.

Og vindens språk reiser

Som gjetergutter over store vidder.

Og nøklene til språket blir borte

I ødemarken, i stillhetens dal.

LYD

Jeg legger øre til fjellet

Som forteller fra historiens bøker,

Før menneskene,

Da englene hvilte i hengekøyer

Og sang om Gud.

Jeg ser i gitteret av greiner,

At ingenting skremmer lyden fra havet

Som reiser fra jordens ende

Og bølger med smil.

Jeg hører villdyret våkner,

Og labber med myke tøfler

Mot mine venner i åker og eng,

Som stormer i sikkerhet.

Gud bevare min sjel.

Side 15 

STEMMER

Jeg venter å høre stemmer fra graset

Og lyngen, som dekker bakken mot havet

Med en blålilla glød, som en ektefødt hustru

For sjømannen, som nettopp er kommet hjem.

Jeg venter en hviskende lyd fra madrassen

Og de uttørkede buskene i dalen

Som skriker etter mer vann, og nærhet til kilden

Som holder livet gående.

Jeg venter at byen smuldrer når ingen vanner.

Og bilene skinner som vrak på kirkegården

For utgåtte modeller, mens vi sliter med merkesteiner

Og nabokrangel, uten en tråd.

Jeg venter gjester, og noen spiller etter sengetid

Til langt på natt, mens jeg lytter til Brahms

Og våkner av fuglene som synger morgensang

For de utvalgte som lever på hellig grunn.

VÅRBLOMST

Barna er vårblomst i nabolaget,

Som vanner og sår, traller og ler,

Mens hestehov og løvetann danser

I solstråler langs husveggen,

Og knatten strekker sine muskler

Mot eiketrærne.

Og ungdommen er i rus over våren

Som smelter is, og får lauvet tilbake,

Og egger hjertene til yr glede

Og forvandling av kropp og sjel,

Som strekker seg som kirsebær,

Og flørter med alle som er verdige.

Blomstene lyser i vårsola som øyner

Av prinser og prinsesser, og engler

Som strever med å neie og kysse

Alle barna som kommer og går

Mens verden tålmodig venter på høsten,

Og drømmer om fruktbarhet

Og en ny vår.