ORDENE MØTER OSS av Sigve Lauvaas * Side 7-15 (Bok 8-2012)

BUPLASS

Det som er borte, er ikke glemt.

Det lever i oss i generasjoner,

Som greiner av stammen,

Som lauv i vind.

Buplassen står åpen og bar,

Som en klode av bølger.

Den smiler og vinker

Og kysser vår fot.

Åkeren er grodd til,

Og murene er steiner på villstrå.

Alt er et eventyr.

Her levde de før, og her er vi.

Det er som natt og dag.

Der villreinen beiter, går veien forbi.

Alt raser i fart. Dette er livet.

Dette er menneskenes hjem.

BESØK

Jeg ser solen stå opp over Lyngknatten,

Og solen går ned i Sirevåg.

Alt er en verdensarv.

Vi trenger ikke gruble på det.

Jeg besøker lykkelandet i nord,

Og kommer fra sentrum i verden.

Hvorfor skal vi arbeide, når pengene flyter i olje,

Og rikdommen drypper i terror?

Jeg reiser fra Svartisen til Hardanger,

Og møter min egen sjel ved Dorgefoss.

Jeg drømmer om å skrive minner,

Men det er et annet liv.

Jeg ser månen og stjerner i en gåte.

Alt er som besøk fra rommet.

Jeg lukker himmelen inn, og puster som engler

I kransen av mektige ord.

 Side 8

MINE KJÆRE

Jeg snakker med mine kjære,

Som jeg snakker med Gud eller englene,

Og vet at de er nær meg

Som mitt eget hjerte.

Jeg snakker åpent om sorg og glede,

Og kjenner lengsel til stadig mer kontakt.

Mine kjære som gir meg lys, som englene gir,

Bærer meg på sine vinger,

Og følger meg på veien helt frem.

Jeg snakker med mine venner i rommet,

Og velsigner en etter en, som Jakob,

Med kjærlighet og et langt liv.

Jeg snakker om forandring i sol og måne,

Og følger skyene fra dag til dag.

Jeg snakker med ord fra en annen virkelighet,

Fra palmenes by og den hellige stad.

Jeg snakker liv i steiner, og får fjellet til å lytte.

Jeg snakker mine kjære tilbake

Til en ny morgen.

SOV

Jeg sover godt, og drømmer

Om flystriper og endestasjoner,

Og hører frykt blant fremmede i ørkenlandet.

Jeg sover på fly, på tog og trikk,

Og er fremme når reisen er slutt.

Jeg sover som en soldat etter mange våkenetter,

Og ser etter en god seng i rommet.

Jeg sover med vinduene åpne,

Og fuglene kvitrer i trærne

For lyset som kommer og går.

Jeg sover, og snakker i drømmer

Med folk fra hele verden, om å plukke korn

I åkeren til Boas, og synge for konger.

Jeg sover meg til visdom,

Og gir av alt jeg har til de fattige.

 Side 9

DAGER

De siste dagene har jeg bodd ved sjøen,

Og trukket garn med Noa.

Jeg har pleiet min sjel med salve

Fra Dødehavet, og gått omkring

Med ord på leppene.

De siste dager har jeg bodd i hagen,

Med blomster som venner,

Og hørt fuglenes glade musikk

Til avveksling av kirkekoret

Som øver til konsert.

Dager som hviskes ut, hører vi aldri mer til.

Mennesker som reiser bort,

Er mindre enn støv.

Jeg snakker med dagene i enerom,

Og gir fra meg alt

Så jeg kan fly.

TID

Tiden snører seg sammen til et teppe

Som rulles opp

Og blir til et seil i vinden.

Fremmede planeter ruller i tiden

Som baller på fotballbanen,

Og sendes bort.

Bare den ene blir igjen som fyrvokter

Inn i skumringen, og oppdaterer

Våre gamle klokker.

Tiden er nærhet og liv som fordeles

Som snører seg sammen i en koffert

Tikl den store reisen.

Tiden er et mønster av portaler av lys

Med navn på gulltavler

Som løfter verden til Gud.

Side 10 

GJENNOM VERDEN

Med ordene gjennom verden

Vil en oppleve mange språk.

Med toget kan en se

Bølger av forsyningsskip,

Og hus, høyere enn fjell.

Palmer suser, og åkrene blir hvisket ut

Som mennesker på slagmarken.

Vi snakker om å være til,

Og oppleve jordens underverk

På en reise fra fødsel til grav.

Hvor er vi nå med ordene

Som flyter på vannet

Og gir håp?

Gjennom verden går hurtigtog og autostrada,

Flyruter og strømmer i havet.

Og vi står opp ved morgengry

Som fuglene, og snakker om frokost

Før vi seiler ut.

NYHET

Vi sitter ved tv-apparatet

Og kommenterer sensuren, og undres

Om vi noen gang kan stole på

De som fremstiller nyhetene,

For noe blir strøket, og bildene bobler i blod.

Vi tar etter skjermen, og dekker vårt eget behov

Gjennom natten, og arbeider hardt

For å bli det vi er - hver dag:

En ny varde på veien.

Vi glir mellom stolene, og gjemmer ansiktet,

For vi er uten våpen,

Og kan ikke true vårt eget liv,

Og snakker om å elske våre fiender

Som bomber hellig jord.

 Side 11

MONA LISA

Vi snakker om Mona Lisa

Og mener en vi er glad i, eller kunst

Fra en fjern tid,

Som gir minner om å elske hverandre.

Vi snakker om Chicago eller New Orléans

Og hører musikk i bakgrunnen

Til et møte med Mona Lisa

Som kommer imot oss.

Det stråler fra øynene, og ansiktet lyser i sort gull,

Som Brussel eller Paris

Lenge før Leonardo Da Vinci fødte sitt barn.

Nå stråler hele verden av Mona Lisa.

Å ELSKE

Vi snakker om å elske,

Men det koster for mye.

Og livet går videre uten venner.

Vi kjenner oss skyldige,

Men vil ikke betale prisen

Til alle som trenger en hånd i dag.

Å åpne døren for fremmede

Krever mot og styrke.

Og vi lever på toppen av fjellet

Hvor solen aldri går ned.

Å elske våre kjære har skygger

Vi aldri kan oppdage.

Men ingen elsker forgjeves i håpet

Om å møte den ene

Som et fruktbart og ulastelig tre

I Sahara.

Vi elsker som en rapport for glede

Inn i vårt hjem, inn i verden,

Med lys fra himmelen,

Som favner alle mennesker

Med et hellig kyss.

 Side 12

LESE

Jeg skulle likt å lese om ditt liv,

Som har så mange fasetter,

Og høre sjelen din synge melodier

Som flyter i poesi.

Ordene flyter som egg i kaviartubene

Og prater om nordlys

Og skyskrapere i New York,

Eller sirkus for den enkelte

I en by som stadig beveger seg i bølger

Fra hodeplagg til hodeplagg.

Jeg skulle lese tankene til engelen Gabriel,

Eller Israels utvalgte,

Som følger historien på fingerspissene,

Og skjenker verden fred.

Av Gud kan vi lære å skrive navnet

Som lyser i ethvert menneske

Som har tatt imot håpet om et evig liv

Selv små ord som blir velsignet

Får stor betydning

For den som elsker sannheten.

Jeg leser visdommen som en hellig bok,

Og tar til meg ordene som brød og vann.

Og ordene flyter til bilder i språket,

Som former mine tanker

Og gir syner til forvandling

I møte med Gud.

TESTAMENTE

En dag skriver jeg testamente,

Og fordeler poesien i detalj

Til søyler som tjener mitt hjerte.

Jeg skriver ord til engler

Som enda ikke har lært å fly,

Og ord til oppmuntring

For dem som skaper fred i verden.

Jeg skriver portrett av den ene, min elskede

Som gir nye krefter, og favner mitt liv.

Side 13 

MENNESKET

Oppfostret med ord

Finner vi frem i landskapet,

Og går fjellkjeden til fossen stuper.

Vi går med åpne øyner

Og skjelver i vinden

Mellom natt og dag.

Stillheten åpner nye landskap, nye rom

I villmarken, med dråper av liv.

Kjærligheten oversvømmes,

Og vannet koker i fisk.

Blankslitte fjell stuper i havet,

Og menneskene klamrer seg til båten

Som bryter bølgene.

Jorden sluker oss

Som leire og myr, som språket

Til himmelens lamper.

Og mennesket må gi tapt

I uniform for frakteskuta

Til vi er over fjorden,

I sikkerhet for været.

LIVET

Livet går sin gang,

Og historien vokser med tiden

Til en fruktbar hage

Som slites som steiner og jord,

Og fortæres i drømmer

Som føder nye byer og folk

Før de hviskes ut i havet.

Livet gir håp om blomster,

Og frø til en skog

Med krone og stamme

Som strekker seg høyere enn fjell,

Med røtter fra opphavet.

Livet kranser oss fra den første morgen,

Og skaper lekeplasser og rom til hvile

Med toner av klassisk musikk.

Side 14

SPRÅK

Språket går tapt

Og livet ebber ut,

Og åkeren gror til av høye trær,

Og ingen kjenner naboen,

Og bokstavene ligger i røys.

Det er skrevet i fjellet

At øyelokkene skal falle,

Og jorden skal tørke ut,

Og lampene i taket

Skal slokne som villroser og lyng.

Språket mangler vann.

Og vindens språk reiser

Som gjetergutter over store vidder.

Og nøklene til språket blir borte

I ødemarken, i stillhetens dal.

LYD

Jeg legger øre til fjellet

Som forteller fra historiens bøker,

Før menneskene,

Da englene hvilte i hengekøyer

Og sang om Gud.

Jeg ser i gitteret av greiner,

At ingenting skremmer lyden fra havet

Som reiser fra jordens ende

Og bølger med smil.

Jeg hører villdyret våkner,

Og labber med myke tøfler

Mot mine venner i åker og eng,

Som stormer i sikkerhet.

Gud bevare min sjel.

Side 15 

STEMMER

Jeg venter å høre stemmer fra graset

Og lyngen, som dekker bakken mot havet

Med en blålilla glød, som en ektefødt hustru

For sjømannen, som nettopp er kommet hjem.

Jeg venter en hviskende lyd fra madrassen

Og de uttørkede buskene i dalen

Som skriker etter mer vann, og nærhet til kilden

Som holder livet gående.

Jeg venter at byen smuldrer når ingen vanner.

Og bilene skinner som vrak på kirkegården

For utgåtte modeller, mens vi sliter med merkesteiner

Og nabokrangel, uten en tråd.

Jeg venter gjester, og noen spiller etter sengetid

Til langt på natt, mens jeg lytter til Brahms

Og våkner av fuglene som synger morgensang

For de utvalgte som lever på hellig grunn.

VÅRBLOMST

Barna er vårblomst i nabolaget,

Som vanner og sår, traller og ler,

Mens hestehov og løvetann danser

I solstråler langs husveggen,

Og knatten strekker sine muskler

Mot eiketrærne.

Og ungdommen er i rus over våren

Som smelter is, og får lauvet tilbake,

Og egger hjertene til yr glede

Og forvandling av kropp og sjel,

Som strekker seg som kirsebær,

Og flørter med alle som er verdige.

Blomstene lyser i vårsola som øyner

Av prinser og prinsesser, og engler

Som strever med å neie og kysse

Alle barna som kommer og går

Mens verden tålmodig venter på høsten,

Og drømmer om fruktbarhet

Og en ny vår.